Boken handler om mange ting, den handler om psykisk vold, utroskap, abort, rus, selvmord. Den handler om undergrunnskunstnerne i Oslo på tidlig 2000-tallet. Den er både et tidsbilde og et speil, men mest av alt handler den om kjærligheten.

Utgangspunktet for boken, var da jeg selv opplevde å møte han som må være en stjernebestemt sjelevenn av noe slag. Det var en åndelig opplevelse å møte denne unge mannen, som ung kvinne tidlig i 20-årene. Vi tilbragte en natt sammen (ikke noe sånt), vi forelsket oss, vi snakket og klina og gjorde alt det jeg har beskrevet i boken, løfter om et liv sammen ble avgitt, og neste dag dro han og jeg så han aldri igjen. Så jeg skrev denne boken, i et håp om at han ville oppdage den og kontakte meg igjen.

Men du vet, når man skal skrive en roman så kan det ikke bare være en natt. Det måtte være noe mer, så jeg skapte disse to karakterene, Annabel og Christian, basert på meg selv og ham og flere jeg hadde rundt meg på den tiden. Jeg satte de inn i en kjent kontekst: Et undergrunnsmiljø av kunstnere, som kaster bort tiden mer enn de bruker den, som sover mer enn de elsker og drikker mer enn de skaper, og så lot jeg disse to møte hverandre. For å si det kort så går det til helvete.

Jeg hadde altfor mye på hjertet på en gang. Jeg ville skrive om en grusom medisinsk abort som jeg tok en gang, som fikk enorme ettervirkninger på min mentale og fysiske helse. Jeg ville skrive om et selvmord jeg opplevde, hvor en ekskjæreste tok livet sitt. Jeg ville skrive om så mye, og så ble alt så altfor kort.

Mest av alt så ville jeg vel snakke, fortelle verden om de tingene jeg hadde opplevd. Og at han unge mannen skulle finne meg, så jeg kunne leve resten av livet mitt i kjærlighet. Sånn ble det ikke.

Men så ble alt annerledes

Jeg husker veldig godt at noen sa til meg, rett før boken kom: Alle kommer til å tro at du er narkoman.

Og jeg hadde akkurat født mitt første barn, jeg kunne ikke risikere at noen trodde det! Så det ble til, at da journalister, og bokbadere og andre, spurte meg om noe av dette var selvopplevd; så turte jeg ikke å svare sant. Jeg løy, og sa: Nei, dette er bare fantasi og fiksjon. Og med det, ødela jeg på en måte alt.

Jeg bestemte meg for, at med alle mine andre romaner, ville jeg være ærlig og åpen om at dette var basert på egne opplevelser, og at vi må snakke sammen.

Jeg skriver om ting jeg har opplevd selv, som angår mange. Det kan være kontroversielt, det kan tidvis være veldig mørkt, det kan være at tingene mine blir for konseptuelle for et så etablert forlag som Aschehoug.

Per dags dato, 2026, er jeg på utkikk etter et nytt forlag.

Dette er prosjekter jeg jobber med:

BARBOKA: En historie fra mine år som bartender, hvor alt som skjer er som et speil på verden. Det handler om klasser, om frihet og om eskapisme.

ABORTBOKA: En historie om mine to missed abortions, og hvilke konsekvenser de fikk for meg. Teksten er skrevet

PSYKISK VOLD-BOKA: En historie fra et forhold jeg hadde med en som viste seg å være en grandios narsissist. Historien er fortalt etter hundrevis av timer hos psykolog.

VOLDTEKT-BOKA: En historie om to voldtekter: Den jeg kom meg unna og den jeg ikke visste om, fordi jeg sov.

MARIE-BOKA: En historie om min beste venninne, som døde av depresjon og selvmord, da vi var bare 16 år.

SKILSMISSEBOKA: En historie om å være voksne når man blir skillsmissebarn, og konsekvensene som forplanter seg i familien. Det handler om moderne besteforeldre som ikke er der, om unge bonusmammaer, voksne stesøsken og uskifta bo.

GENERASJONSTRAUMER-BOKA: En historie om hvordan traumer forplanter seg gjennom tre generasjoner, og hva den nålevende generasjonen gjør for å bryte traumebåndet.

DEN-WEIRDE-BOKA: En hundre prosent fabel-og-fantasi-historie som er helt koko å skrive og sikkert like koko å lese. Den er ulikt alt annet jeg jobber med.